Paleotyp er sammensatt av to greske ord og betyr gammel-trykk. Internasjonalt er inkunabel det vanligste ord for samme begrep. Det latinske ord incunabula betyr voggeklær. Om perioden fra Gutenbergs første trykk til år 1500 brukte ble ordene  prima typographiae incunabula brukt, den tid da typografien lå i svøp. Senere ble ordet tatt i bruk for bøkene som var trykt i denne perioden.

Det skal straks sies at voggebarnet var særdeles velskapt. Mange av de tidligste boktrykkene har en skjønnhet som senere tiders bokkunst har hatt vanskelig for å nå opp mot. Dette er en av grunnene til at paleotypene er høyt vurdert  av biblioteker og samlere, ved siden av deres sjeldenhet og den interesse som naturlig knytter seg til de første faser i en stor utvikling.

Man er blitt stående ved utløpet av år 1500 som sluttgrense for paleotyptiden. Den blir da en periode på ca. 50 år. Valget av år 1500 markerer ikke noe klart brudd eller sprang i utviklingen – det er praktisk med et rundt tall.

Det tok ca. 30 år før boktrykkerkunsten nådde opp til Norden. Den tyske boktrykker Johann Snell startet det første danske trykkeri i 1482 og det første svenske året etter.
Norge faller helt utenfor med sin første bok trykt i 1643.

En meget stor del av trykkproduksjonen frem til år 1500 er sporløst forsvunnet. En av de siste beregninger går ut på at det er bevart ca. 27 000 forskjellige paleotyputgvaver, ettblad-trykkene medregnet.

Oppfinnelsen av boktrykkerkunsten lå så å si i luften. Renessansen og og humanismen, det voksende studenttall ved universitetene, ferdighet og lyst til å lese i nye befolkningsgrupper, alt dette hadde skapt et behov for bøker som det var vanskelig å dekke, selv med et stort antall profesjonelle skrivere. Papiret, som den gang ble fremstilt av tøyfiller, var blitt vanlig i Europa, og betydde god tilgang på billig trykkemateriale. Pergament, som var preparert og glattet skinn av sau,geit eller kalv, ble fremdeles brukt tol forseggjorte manuskripter og også til en del tidlige boktrykk, men det var kostbart og kunne ikke gi grunnlag for noen masseproduksjon av bøker. Det har vært lansert flere kandidater til æren for å ha oppfunnet boktrykkerkunsten, men det er nå stor enighet om at den tradisjonelle oppfatning er rett: Johann Gutenberg er boktrykkerkunstens far i Europa.  Her trengs likevel et forbehold. Tresnitt var kjent før og bl.a. brukt til trykking av spillkort og religiøse figurfremstillinger. Tidlig på 1400-tallet oppstod de såkalte blokkbøker, der hver side ble trykt fra én hvor bilde og eventuell tekst var skåret i relieff. Gutenberg fant en metode til å støpe enkeltbokstaver i metall. De kunne settes sammen til en hvilken som helst tekst og plukkes fra hverandre og settes sammen til en ny tekst når arket var trykt. Det er ikke mange opplysninger man har om Gutenbergs liv og arbeid. Omkring 1440 levde han i eksil i Strasbourg, og det er sterke indisier på at han da holdt på med trykkeksperimenter. Noen år etter vendte han tilbake til hjembyen Mainz. I 1450 var han kommet så langt at han mente det var mulig å sette i gang trykkproduksjon på kommersiell basis. Samarbeidet med Johann Fust fikk katastrofale følger. Partnerne ble uenige, og i 1455 måtte Gutenberg levere fra seg alt trykkeriutstyret – omtrent ved den tid hans livs storverk, trykkingen av den latinske bibel, ble fullført.

Johan Gutenberg; Biblia Latina (1450-55/1913-14) Johann Fust drev trykkeriet videre sammen med Peter Schöffer, som hadde vært Gutenbergs medarbeider og ble Fusts svigersønn. Også disse to, og senere Schöffer alene etter Fusts død, har levert boktrykk av høy kvalitet. Gutenberg selv har visstnok fått et nytt trykkeri i gang, men det er ingen sikre opplysninger om hva han trykte der. Han døde i 1468. Før bibelen var ferdig, er avlatsbrev, kalendere og andre små trykk gått ut fra Gutenbergs presse.

Boktrykkerkunsten ble fra første stund tatt i bruk i dagens liv og strid.
Fra alle synspunkter er Gutenbergs bibel et av de store monumenter i bøkenes og menneskenes historie. Den er i to mektige bind og kalles gjerne 42-linjersbibelen for å skille den fra en bibel som kom et par år senere og hadde 36 linjer på siden. Man kjenner 46 eksempler som er mer eller mindre komplette, og dessuten mange løse blad.


Når noen for første gang får se et av de skjønne middelaldermanuskriptene med sin regelmessige skrift, kommer gjerne kommentaren: det ser jo ut som det er trykt.
Iakttagelsen er riktig, bare at det er trykket som har etterlignet håndskriften. Den håndskrevne bok var mønsteret de første boktrykkere hadde å holde seg til. Deres tanke var heller ikke å lage en ny vare, men å fremstille en kjent og etterspurt vare på en ny og mer effektiv måte, som samtidig kunne skaffe dem en levevei. Det forbildet Gutenberg valgte da han utformet sine bokstaver til Bibelen, var teksturen, en gotisk skrift som særlig ble brukt i liturgiske manuskripter. Gutenberg trengte hele 290 typer, fordi han fulgte håndskrifttradisjonen i den grad at han overtok også alle de bokstavskrivninger og forkortelser som i dag gjør lesningen av gamle tekster så besværlig for den som ikke har lang trening. En ordentlig middelalderbok skulle ha utsmykninger med malte initialer, border og miniatyrer.
Dette var en sak for proffesjonelle bokmalere, som overtok når skriverne hadde gjort sin del av arbeidet. Så også med de første trykte bøkene: ved trykkingen ble det satt igjen åpen plass til initialer og annen dekor som skulle håndmales.

I likhet med håndskriftene manglet de tidlige boktrykkene tittelblad, men mange av dem har en etterskrift, kolofon, med opplysning om bokens forfatter, innhold trykker, sted og år, gjerne også dato.
De første boktrykkere har kanskje prøvd å holde sin kunst hemmelig. Den nådde ikke utenom byen Mainz før ca. 1460, da trykkerier ble opprettet i Strasbourg og Bamberg. Før århundret var omme, regner man med trykkerier i 255 byer spredt over nesten alle land i Europa.
Trykkerne var gjerne forleggere samtidig, og noen drev det riktig stort. Anton Koberger, som grunnla et trykkeri i Nürnberg i 1470 hadde på de høyeste 24 presser og sysselsatte over 100 settere, korrekturlesere, trykkere, bokmalere og bokbindere – med filialer i flere europeiske byer.

Paleotypene har ikke alltid opplysning om trykkeri, men en omfattende forskning har gjort det mulig å identifisere trykkeren i de fleste tilfeller. Variasjonen i bokstavtyper var stor, fordi trykkerne tok utgangspunkt i forskjellige håndskriftsmønstre. I Tyskland var det forskjellige former av gotisk skrift. På 1500-tallet ble trykkskriften her standardisert som fraktur, og denne formen ble nesten enestående i Tyskland og Norden i mer enn 200 år.
Italia var den andre stormakten i boktrykkerkunstens ungdom, og her tok utviklingen en annen retning. Renessansen søkte inspirasjon i den gamle storhetstid, og det fikk virkninger også for håndskriften som tok opp igjen eldre tiders bokstavformer. Man fikk den såkalte humanistskrift. Den var mønsteret for trykkernes antikva(=gammel), som i sin tur ble stammor for vår nåværende trykkskrift. Det store navn i antikvaens histore, selv om han ikke var den første, er Nicolaus Jenson (ca. 1420-1480). Han var fransk av fødsel og lærte boktrykkerkunsten i Tyskland. Så slo han seg ned i Venezia, som ble sentrum for trykkeriindustrien i Italia.
Antikvaens videre seiersgang skyldes ikke minst den fremragende boktrykker og forlegger Aldus Manutius(1450-1515), også i Venezia. Han spesialiserte seg på utgaver av greske og latinske klassikere, som han selv hadde studert med stor iver. I 1501 begynte han å utgi en klassikerserie i små, billige oktavbind trykt med kursiv, en antikva der bokstavende heller forover.

Hartmann Schedel; Liber Chronicarium (1493) Nå er det bokhistorien som interesserer mest ved paleotypene, men i sin tid var de bøker som var ment til å leses. Innholdet var hovedsaken, og her var det spredning over mange fagområder. Det er nevnt tidligere at det allerede fra starten ble produsert dagsaktuelle trykksaker, men de første boktrykkerne var også i den enestående situasjon at de hadde århundrers utrykte litteratur å øse av. Det kom en mengde utgaver av greske og latinske klassikere.
Den kirkelige litteratur var naturlig nok sterkt dominerende. Bibelen var den første store bok som ble trykt, og nye utgaver fulgte på rekke og rad. Leserne på 1400-tallet satte særlig pris på helgenlegender, og den absolutte bestselger var samlingen Legenda aurea, ”Den gyldne legende”, som var skrevet av italieneren Jacobus de Voragine mot slutten av 1200-tallet.
Det eldste danske boktrykk er et breviarium fra 1482. For den norske kirkeprovins ble i 1519 trykt Missale Nidrisiense og Brevarium Nidrosiense. Da erkebiskop Erik Valkendorf i Nidaros tok initiativ til disse to utgaver, var det første gang boktrykkerkunsten ble tatt i bruk fra norsk side. Bakgrunnen var at de gamle, håndskrevne liturgiske bøkene var blitt slitte og vanskelige å lese og dessuten hadde mange skrivefeil. På lengre sikt var det heller ikke tilfredsstillende å være henvist til bøker som var trykt for andre lands kirker. Et missale inneholder tekstene til til selve høymessen, som ble feiret en gang hver søndag, festdag eller helgendag. Det ble gjerne trykt i stor format med store typer. Et brevarium inneholder tekster, bønner og sanger for de sju faste paleotyputgaver foruten et håndskrift fra midten av 1300-tallet. Før utløpet av år 1500 var Legenda aurea trykt mer enn 90 ganger på latin og en rekke ganger på folkespråkene. En tysk forsker regner med et samlet opplag i denne perioden på 100 000 eksemplarer. Han tenker seg at det før fantes høyste et par hundre håndskrifter. Selv om disse tallene er usikre, gir de en idé om hvordan boktrykkerkunsten hadde endret forutsetningene for det åndelige liv i Europa. Og det var ikke mer enn 50 år siden det startet i Mainz.
Det vi kaller danske paleotyper er bøker trykt i Danmark og bøker trykt for Danmark-Norge i andre land inntil utløpet av år 1550. Først på 1200-tallet skrev Saxo Grammaticus et verk som ble hetende Gesta Danorum, danskenes bedrifter. I latinsk ordspråk forteller han om Danmarks historie fra en fjern sagntid og like fram til hans egen tid, da hans oppdragsgiver, erkebiskop Absalon, holdt de fleste tråder i sin sterke håndt Det måtte synes patriotisk viktig å få spredt dette nasjonale anegalleri i trykt form.
Christiern Pedersen fikk verket 1514 i Paris og sørget for at det i alle deler  ble en verdig utgave.

En stor del av de danske paleotypene har kirkelig tilknytning. Kirken trengte bønnetider i døgnet. Det ble trykt med mindre typer i et mer hendig format. Trykkingen av Missale Nidrosiense ble overlatt til Poul Ræff i København, den første innfødte danske boktrykker. Mellommannen var hans bror Hans Ræff, som var kannik i Nidaros og sekretær for erkebiskopen. Missalet var ferdigtrykt den 25.mai 1519 og har Erik Valkendorfs våpen på tittelbladet. Brevarium Nidrosiense ble trykt av Jean Kebriant og Jean Bienayse i Paris. Trykkingen ble avsluttet omtrent seks uker etter at missalet var ferdig, men prosjektet hadde vært under arbeid i flere år. Hans Ræff hadde tilsyn med trykkingen og leste korrektur under et studieopphold i Paris. Både missalet og brevariet er vakre trykk, men førsteprisen går nok til brevariet. Dette er også smykket med bilder og initialer trykt med tresnitt. I begge bøker er overskrifter og liturgiske instrukser trykt med rødt. De to bøkene er i dag meget sjeldne.
Missalet og brevariet fikk ikke være i bruk mange årene. I 1536 ble reformasjonen innført, og gudstjenesten ble annerledes. En kirkeordinans for Danmark og Norge ble først trykt på latin i 1537:
Ordinatio Ecclesiastica
Regorum Daniæ et
Norwegiæ...
Christern Pedersen var en av dem som valgte Luthers lære. Dessuten forstod han til fulle hva boktrykkerkunsten kunne brukes til. Det mest ekslusive er en salmebok han i 1533 lot trykke i Malmö, der han hadde opprettet et trykkeri med nederlenderen Johs. van Hoochstraten som bestyrer. Dette er en av de tidligste danske salmebøker, og den viser hvordan den Lutherske kirkesang hadde vunnet innpass i Danmark.
Med den sterke vekt reformatorene la på Bibelens autoritet, måtte det bli maktpåliggende å få den oversatt til folkespråkene. Den landflyktige kong Christian II hadde gått over til Lutherdommen og fikk en dansk oversettelse  av det nye testamentet trykt i Leipzig 1524.

Christian III's bibel (1550) En annen oversettelse ved Christiern Pedersen ble tykt i Antwerpen i1529. Det gamle testamentet (dvs. bare de fem Mosebøker) ble oversatt av Hans Tausen og trykt i Magdeburg 1535-1537. Det stod ennå igjen å få en samlet bibelutgave, svarende til Luthers tyske bibel fra 1534. Christian III kalte Ludwig Dietz fra Lübeck opp til København for å trykke den danske bibelen, og sommeren 1550 var oppgaven fullført.
Opplaget var på 3000 eksemplarer. Christian IIIs bibel er et sentralt verk i den dansk-norske kirkes, det danske språks og den danske boks historie. Dette store løft markerte slutten på den danske paleotyptiden.


Artikkelen er en redigert utgave av Leif Thorbjørnsen og Sverre Flugsrud's avsnitt 'Paleotyper og Libri Rari' i "Universitetsbiblioteket i ord og bilder" (red.: Norlin/Rugaas) utgitt av Universitetsforlaget 1986.

Illustrasjonene:

- Gratian; Decretum. Trykket av Peter Schoeffer i Mainz, 1472.
                                     (Tilsalgs i forretningen for kr 16.500,-)
- Biblia Latina. Faksimiletrykk av Gutenbergs Bibel fra 1450-55, trykket i Leipzig 1913-14.
                                     (Tilsalgs i forretningen for kr 75.000,-)  
- Hartmann Schedel; Liber Chronicarium. Trykket i Nürnberg i 1493.
                                     (Enkeltsider tilsalgs i forretningen. Fra kr 800,-)
- Christian III's bibel fra 1550.
                                     (Solgt)

***